Under press

Vær ærlig ... synger du med på David Bowies hitlåt med den tittelen? Jeg gjør det nå i hvert fall!

Vær også ærlig ... føler du deg under press for øyeblikket?

Jeg vil tro at svaret for de fleste av oss er ja.

Skolene er stengt, sykehusbesøk er begrenset, kontakten med familie og venner er innskrenket, og vi er pålagt så mange regler i livet vårt.

Når man i tillegg har et barn med sammensatte behov, må man være supermann/superkvinne for å si at man ikke føler seg presset av alt dette.

2021 var ment å være bedre.

Likevel er vi her, i nedstengning nummer tre!

Trillingene våre på seks år blir nå undervist hjemme av en mamma som har svært liten tillit til det hun gjør.

Det er skremmende, og ansvaret for å utdanne de små menneskene mine uten noen formell lærerutdanning øker definitivt innsatsen for meg og legger press på meg.

Vår lille mann med sammensatte behov er ikke i stand til eller villig til å delta i hjemmeundervisningen i det hele tatt.

Jeg har faktisk allerede fått sparken, jeg er visstnok "for kjedelig".

Han har rett i at jeg definitivt ikke er like flink som skolen hans til å gjøre dette morsomt for barna.

I tillegg til utdannelsen kjemper han med en rekke kompliserte helseproblemer som skaper frustrasjon hos ham, noe som gir seg utslag i utfordrende atferd.

Jeg tror virkelig at all atferd er kommunikasjon, og det er ganske åpenbart hva han tenker når han kaster laken og blyanter på meg og triller ut av rommet.

Legebesøkene hans blir nå gjennomført på alle mulige måter, men de har åpenbart blitt færre i en tid da han er i krise.

Midt oppe i det hele begynte byggearbeidene i desember for å tilpasse huset vårt slik at det skulle bli mer egnet for Jacob.

Selv om dette helt klart er positivt, er det også et ekstra press å ha et team av håndverkere rundt seg med et barn som ikke liker forandringer eller forstår hvorfor folk "ødelegger alt".

Jeg har også multippel sklerose, og av ulike årsaker er jeg klassifisert som "klinisk ekstremt sårbar", noe som betyr at vi må begrense hvem som kan komme inn i huset, og hvor jeg kan ta med barna.

Vi har bestemt oss for at det er for risikabelt for meg å gå i overfylte lekeparker, så jeg har enorm dårlig samvittighet for at barna går glipp av enda mer på grunn av min egen helse også.

Vi gjør alle vårt beste for å klare oss, men jeg vet at mange av oss kan kjenne oss igjen i følelsen av å være under for stort press.

Familier med spesielle behov har det ekstra presset med å prøve å holde de små menneskene våre trygge med redusert støtte i en tid da man faktisk trenger enda mer.

Det kan føles veldig ensomt hvis barnet ditt ikke har det bra, og du ikke kan be om hjelp på vanlig måte.

Jacob har begynt å få anfall om natten, noe som betyr at jeg sover dårlig og må følge med på "spionkameraet" hans for å være sikker på at jeg ser at han puster.

Det kan føles så intenst.

Jeg tror det er spesielt viktig å ta vare på seg selv når man har mulighet til det.

Jeg har god støtte fra mannen min (som jobber hjemmefra) og moren min, som er vår "boble" i husholdningen, siden hun også hjelper til så mye.

Vår øvrige familie og venner støtter oss på alle måter de kan innenfor de begrensningene covid har lagt på oss alle.

Faktisk nominerte en av vennene mine oss til en "skjermingspakke" med dagligvarer fra en fantastisk lokal gård, og vi vant (sammen med mange andre veldig fortjente familier)!!!

Det finnes så mange gode mennesker der ute!

Jeg håper du også har god støtte, og hvis du ikke har det, så finn deg noen.

Det finnes fortsatt mange veldedige organisasjoner som støtter mennesker som er under for stort press akkurat nå, så bruk alle tilgjengelige ressurser.

Vær trygg og husk at alt dette er midlertidig!