Å finne seg selv igjen

Det vanskeligste med å være omsorgsperson er at du kan miste deg selv mens du prøver å være det du trenger å være for barnet ditt.

Jeg får ofte høre hvor sterk jeg er av mange mennesker.

For sett utenfra ser det slik ut.

Men de som står meg nær, vet at jeg ofte sliter.

Det er ikke alltid like lett å ta vare på sønnen min.

Det er dager jeg ærlig talt ikke vet om jeg skal gå eller komme.

Jeg prøver å finne tid og et rolig sted der jeg kan samle meg i noen minutter for å kunne fortsette dagen.

Jeg prøver å ikke vise meg fra min svakeste side, for jeg vil aldri at folk skal føle at jeg ikke er i stand til å ta vare på sønnen min.

Omsorgen for ham er det som holder meg gående.

Det er grunnen til at jeg har mistet meg selv, for helt siden han kom til verden, har livet mitt vært viet til ham og søstrene hans.

Jeg vet ikke hvordan jeg ikke skal kunne være mamma, for det er alt jeg har vært de siste fjorten årene.

Selv når jeg får tid til å gjøre ting for meg selv eller sammen med mannen min, er jeg alltid bekymret for hva som skjer hjemme.

For i mitt hode er jeg den eneste som vet nøyaktig hvordan jeg skal ta vare på sønnen min.

Selv om jeg vet at søsteren min elsker ham som om han var hennes sønn og bryr seg om ham på samme måte som jeg gjør.

Det er bare det at helt siden han kom til verden, har jeg vært knyttet til ham, og det er vanskelig å overlate ham i andres hender.

Selv om jeg vet at det er bra å ta tid for meg selv, vet jeg ikke hvordan jeg skal gjøre det uten å få dårlig samvittighet.

Hvordan får du tid til å tenke på noe annet enn å være mamma etter at du har blitt det?

Hvordan kan du finne identiteten din igjen?