En dag i vanlig skole for et autistisk barn

Jeg heter Naomi og er autist. Slik ser dagen min ut når jeg går på en vanlig skole.

Forberedelse om morgenen

Jeg våkner og går ned og prøver å ikke tenke for mye på skolen. Jeg henter iPad-en eller lekene mine og setter dem opp akkurat slik jeg vil ha det. Jeg vet at jeg må kle på meg og spise, men jeg kan ikke tenke på de tingene før alt er "riktig". Jeg må gjøre én ting om gangen, så vær så snill å la meg være i fred. La meg gjøre det på min måte. Det er så stressende å stille meg spørsmål hele tiden, og det er stressende å mase om tiden. Når vi skal dra, er jeg allerede stresset og engstelig. Du lar meg aldri sjekke vesken min for å forsikre meg om at jeg har med alt jeg trenger, og du lar meg aldri gjøre meg ferdig med å sette tingene mine på plass. Jeg hater smaken av tannkrem, og nå må jeg gå til skolen med denne forferdelige mintsmaken, og jeg føler meg kvalm.

På lekeplassen

Jeg skanner. Det er så vanskelig å se hvem jeg trenger å se når alle er likt kledd og beveger seg rundt. Bråket, de uforutsigbare bevegelsene, sekkene på bakken ... det er mye å ta inn over seg. Jeg vil bare finne bestevenninnen min, og jo lenger tid det tar å finne henne, desto mer bekymret blir jeg. Hva om hun er syk? Hva om hun har en avtale i dag?

Klokken

Klokker gir meg panikk. De betyr at jeg må forflytte meg raskt, og da kan jeg bli stresset. Klokker betyr press og barn som løper, og de kan dytte meg overende. Jeg står på rekke og vender meg fremover og passer på at jeg ikke ser på noen. Lærerne roper at jeg ikke skal snakke og stå rett, men det gjør jeg allerede, og jeg er ikke sikker på hva jeg skal gjøre annerledes. Jeg snur meg for å se om alle andre gjør det samme som meg, og nå blir klassen min trukket opp for at jeg vender feil vei! Jeg føler at jeg har skylden. Jeg føler meg så engstelig. Jeg føler meg annerledes.

Å komme seg til timen

Jeg må huske å legge vesken min ett sted, matpakken et annet sted og henge frakken på riktig knagg. Det kan være forvirrende å huske alt dette mens de andre snakker og beveger seg rundt meg, og lyset er så sterkt inne i klasserommet. Noen ganger venter jeg til de fleste andre er i klassen, men da er jeg redd for å få kjeft fordi jeg bruker for lang tid! Noen ganger glemmer jeg at jeg har skolesekken min på ryggen, for jeg kan ikke se den! Hvordan kan alle andre gjøre dette så raskt og enkelt, men ikke jeg?

Klasse

Jeg lytter så mye. Faktisk hører jeg så mye på alt at jeg noen ganger ikke får gjort arbeidet mitt fordi jeg må stoppe opp og høre på alt læreren sier i tilfelle hun snakker til meg. Jeg vil skrive pent fordi jeg ikke vil ha en rad, men så sier de at jeg må jobbe raskere, og jeg kan ikke gjøre det raskt og pent. Det er vanskelig å konsentrere seg med andre så nær meg. De beveger seg rundt og snakker og snur sider, og det er så distraherende noen ganger. Det er så mye ting på veggene, jeg kan høre kranen dryppe og jeg kan høre folk som går rundt.

Jeg er redd for å snakke i tilfelle jeg får kjeft. Stemmen min kjenner ikke lærerne godt nok til å komme ut ennå.

Noen ganger klarer jeg bare ikke å gjøre jobben. I går skulle vi lage et sansedikt om fyrverkeri. De ba meg forestille meg at jeg var på et bål med fyrverkeri, men hvordan kan du gjøre det hvis du aldri har vært på et bål før? Det har jeg ikke. De ba meg skrive om hva jeg ville ta på, men man får ikke lov til å ta på fyrverkeri, så jeg kan ikke skrive noe. De ba meg skrive hva jeg kan lukte, men alt jeg kan lukte akkurat nå er ekkel skolemat, og jeg kan ikke engang stave det. Jeg bare lar den stå også.

Så gir læreren meg en reprimande fordi jeg ikke har gjort oppgaven. Jeg har lyst til å gråte. Tårene vil ikke komme ut.

Leketid

Jeg forstår ikke denne biten. Dere leker med leker, så hvorfor kalle det leketid når det ikke er noen leker? Bare kall det snakketid eller stå på lekeplassen i stedet. Jeg tar med mine egne leker ut. Så regner det og vi må gå inn, og da kan jeg ikke leke med lekene mine, og det er så forvirrende for meg. Jeg liker ikke å bytte ting. Jeg fryser når jeg leker fordi det er vanskelig å feste jakken min, og hvis jeg tar meg god tid, får jeg beskjed om å skynde meg og gå ut, så jeg kan ikke feste den nå. Jeg har et område der jeg liker å stå og leke med den ene vennen min. Vi spiller det samme spillet hver dag. Vi liker det på den måten. Jeg vil gjerne leke med andre, men jeg kan ikke fordi jeg ikke forstår hva de leker. De har ikke leker. Jeg kan ikke finne ut av sånne påfunn.

Lunsjtid

Lunsjen er forferdelig. Vi har kort tid til å spise på hele skolen, og de vil at vi alle skal stille oss på rekke og rad og sitte ved store bord med andre barn jeg ikke kjenner. Jeg vil bare sette meg ned og få tid til å spise og slippe å høre skravling og lukte på det alle de andre har som jeg ikke liker. Det er altfor mye bråk og travelt, og likevel er det ingen som vil åpne yoghurten min eller skrelle bananen min. Jeg føler meg fortapt og forvirret og vil bare ut derfra.

P.E.

Jeg hater kroppsøving så mye. Jeg vet aldri hva vi skal gjøre. Noen ganger spiller vi ball, noen ganger løper vi og noen ganger driver vi med sport. Jeg hater alt sammen. Jeg vet at jeg ikke kan gjøre det, og folk ler. Hvordan skal jeg klare å ta imot en ball når det er så mye annet som foregår i samme hall samtidig? Jeg klarer ikke å fokusere. Jeg er så kald. Beina mine liker ikke å ikke ha bukser på. Armene mine savner cardiganen min så mye. En gang falt jeg og slo meg i kroppsøving, så nå løper jeg ikke, for det er farlig, og de sa at jeg ikke skulle løpe på skolen, så jeg løper ikke. Så sier de at jeg skal løpe, og jeg har lyst til å spørre "men du sa at vi ikke skulle løpe på skolen", men stemmen min fungerer ikke. Jeg har lyst til å gråte. Tårene vil ikke komme.

Montering

Jeg liker forsamlingen. Jeg liker velkomstsangen, for den synger vi hver uke. Jeg liker at alle sitter ned, og at jeg ikke føler meg annerledes. Jeg hører så mye på alt, selv om jeg leker med skoene mine. Jeg ser ikke på rektor, for det er skummelt å se på ansikter. Jeg liker rutinen med samling, og jeg vet at det er fredag, og da får jeg fri fra skolen.

Jeg liker å gå på skolen. Jeg liker å lære og jeg liker å jobbe. Jeg liker å ha en pult, og jeg vil veldig gjerne bli ukens stjerne. Jeg liker de andre barna, selv om jeg ikke vet om de liker meg. Jeg må gå på skolen fordi det er rutine, og rutine er bra.

Så kommer jeg hjem. Jeg vil fortelle deg om ting som har plaget meg, som å få beskjed om å jobbe raskere eller ikke spise. Jeg er sliten av alt sammen, og nå føler jeg meg trygg. Jeg har lyst til å gråte. Denne gangen vil tårene komme, så vær så snill å la dem komme.

Det går bra med meg. Jeg må bare la skoledagen gå over, så jeg kan hvile.

Skolen kan være vanskelig, men hverdagen kan også være vanskelig når man har autisme som meg.