Frustrasjon er det.

Frustrasjon er å være utslitt hele dagen, men ikke få sove om natten.

Frustrasjonen jager den medisinen for tredje, nei, fjerde gang denne måneden.

Frustrasjon er å bruke tre timer på å pakke, bare for å glemme noe viktig.

Frustrasjon er å være desperat etter en pause, men når du får den, føler du deg skyldig og ute av stand til å slappe av.

Frustrasjon er å prøve å beholde troverdigheten samtidig som du holder tårene tilbake for ikke å se ut som om du ikke klarer det.

Frustrasjonen er å endelig være klar til å gå ut, men pipingen vil ikke stoppe.

Frustrasjonen er å endelig få den perfekte plassen, og så blokkerer noen rampen din.

Frustrasjon er å prøve å avlede barnets blikk fra parken som ikke har noe for dem.

Frustrasjon er å ha alle tankene, men ikke være i stand til å sette ord på dem.

Frustrasjonen er at man bare trenger én vennlig stemme, og så er sekretæren uhøflig og lite hjelpsom.

Frustrasjon er å vite at du kjenner barnet ditt best, men du bruker hvert øyeblikk av dagen på å tvile på deg selv.

Frustrasjon er å respektere fagfolks meninger, men ikke alltid føle at de blir gjengjeldt.

Frustrasjon er å vente på byggetillatelse, finansiering, at noen andre skal si ja eller nei.

Frustrasjon er å kjempe hardt for den støtten du får, men leve i frykt for at den kan bli revet bort på et øyeblikk.

Frustrasjonen er å finne de riktige medisinene, men så har de svekkende bivirkninger.

Frustrasjon er et medlidende eller dømmende blikk.

Frustrasjon er å trenge litt stillhet når verden føles som om den skriker mot deg.

Frustrasjonen er at det finnes millioner av toaletter for funksjonsfriske, men knapt noe for dem som ikke er det.

Frustrasjon er å jobbe hardere enn de fleste, men likevel ofte bare bli sett på som en "hjemmeværende forelder".

Frustrasjonen er å tilpasse seg høyere driftskostnader for huset, men å ikke kunne tjene mer enn 30 pence i timen.

Frustrasjon er å bruke hele livet på gatevisning for å finne ut om et sted faktisk er tilgjengelig, for noen ganger er "det er bare ett trinn" ikke godt nok.

Frustrasjon er å ikke klare å roe ned barnets sammenbrudd og føle seg som den verste forelderen noensinne.

Frustrasjon er når barnet ditt har vondt og vet at det kan være hva som helst av 100 ting, og du må jobbe deg gjennom en liste med gjetninger.

Frustrasjon er usikkerhet. Å aldri kunne slå seg til ro. En sykehusinnleggelse kan skje når som helst.

Frustrasjonen er å se så mye vondt som skjer med gode, uskyldige mennesker. Spesielt i SEN-samfunnet vårt.

Frustrasjonen er å vite at penger ville kunne forandre livene våre med utstyr og tilpasninger, men at alt dette er utenfor vår kontroll.

Frustrasjon er å ikke bli forstått av alle som ikke er i vår situasjon.

Frustrasjon er å måtte si nei til invitasjoner, men frykte at invitasjonene en dag vil opphøre.

Frustrasjon er, vel vitende om at denne listen sannsynligvis kunne fortsette i det uendelige.

Jeg aksepterer at frustrasjon er en uunngåelig del av livet. Noen ganger lurer jeg på hvordan og hvorfor jeg noen gang var frustrert før jeg levde det livet jeg gjør nå.

Jeg skulle så ofte ønske at jeg hadde de samme problemene som jeg hadde for ti år siden, sammenlignet med nå.

Selv om frustrasjon er uunngåelig og utmattende, er den et nødvendig onde. Den ansporer oss til å være enige en annen dag. Den tenner ilden i oss som får oss til å fortsette å kjempe, kjempe for og bry oss.

Det gjør meg til et bedre menneske.

I det siste har jeg følt at jeg har vært på mitt mest rolige, men da noen blokkerte varebilen vår i en park i forrige uke, hadde jeg ærlig talt lyst til å skrike.

Jeg la igjen en lapp på frontruten deres. Jeg formulerte det rolig, men strengt. Jeg bar på det sinnet i flere dager.

Hvorfor gjorde de dette? Hvorfor parkerte de ulovlig? Kan de ikke se de mer enn 10 klistremerkene bak på varebilen vår?

Disse små irritasjonsmomentene kan hope seg opp og vokse seg større og føre til at vi blir forbitret og rasende ... men omsorgspersoner har ikke alltid de emosjonelle og fysiske ressursene som skal til for å opprettholde et slikt frustrasjonsnivå.

Jeg føler at jeg med årene har blitt mye mer motstandsdyktig og mye mer forsiktig med hvordan jeg velger mine kamper.

Noen kamper kan ikke vinnes.

Jeg mener fortsatt at det bør være mye strengere bøter og overvåking av dem som misbruker handikapplasser og doble gule linjer osv, men jeg er bare én person.

Jeg vet at mange andre i samfunnet deler mine følelser, og selv om vi gjør det vi kan, er verden noen ganger bare uvitende og urettferdig.

Jeg vil gjerne tro på karma og håper at disse menneskene en dag vil få en lærepenge som gjør at de angrer på sine egoistiske handlinger.

Men frem til da er det kaffe, lur der det er mulig og kos med den søte jenta mi som gjør alt dette verdt det og litt til.