Administrere skoleløpet

Da min eldste sønn James begynte på skolen, var min yngste Harry en baby. James har en alvorlig lærevanske og sammensatte behov. Han skulle begynne på en MLD-skole omtrent 5,5 kilometer fra hjemmet vårt. Det var ingen tvil om at jeg ville kjøre ham til skolen selv.

Å kjøre James til skolen var en del av min og Harrys daglige rutine. Etter hvert som han ble litt eldre, husker jeg hvordan vi satt i bilen og ventet på James på slutten av dagen. Harry hadde lært seg alle firmanavnene på minibussene som kom til skolen, og vi lekte en lek om hvem av oss som kunne gjette hvilken buss som var den neste som kjørte inn porten.

I september 2004 skulle alt dette forandre seg. Harry skulle selv begynne på den lokale barneskolen. Den lå bare ti minutters gange fra huset vårt. I mellomtiden hadde James byttet skole. Han gikk nå på en spesialskole ca. 3,5 kilometer hjemmefra.

Jeg skyldte Harry å være der for ham.

Det var ikke bare det, ja, jeg ville være den som fulgte ham til skolen, akkurat som mødrene til vennene hans gjorde. Jeg ville det for min egen skyld også, ikke bare Harrys. Alt hadde vært så annerledes med James.

Så da Harry begynte på skolen i september, opplevde jeg den normale følelsesmessige uroen som foreldre går gjennom. Men det året hadde jeg det dobbelt vanskelig, for for første gang måtte James dra uten meg på skolebussen. Jeg husker den første morgenen da jeg engstelig satte ham på bussen sammen med sjåføren, ledsageren og barna vi aldri hadde møtt, og vinket ham av gårde. Han hadde det helt fint. Det er ofte vi foreldre som synes det er vanskeligst.

Jeg elsket min og Harrys lille spasertur til og fra skolen.

Det var ti dyrebare minutter bare oss to. Han fortalte meg alt om dagen sin. Det var en helt ny opplevelse for meg også, å prate med de andre mødrene på lekeplassen mens vi ventet på barna etter endt dag. Det var bare så normalt.

Heldigvis hentet James Harry tidlig nok om morgenen til at jeg kunne få ham på skolen i tide, men på slutten av dagen var det vanskeligere. James kom hjem akkurat når jeg skulle hente Harry. James kunne gå, men bare sakte, så jeg ventet med rullestolen hans, og så snart han kom, løp vi av gårde og kjempet oss gjennom de møtende fotgjengerne for å hente Harry. Ofte fant vi Harry sittende alene med læreren sin lenge etter at de andre barna hadde gått hjem.

Læreren var hyggelig, men jeg følte meg så fæl som kom for sent til Harry.

Vi fortsatte slik, og da han var godt etablert på ungdomsskolen, som lå enda nærmere huset vårt, kunne Harry gå alene eller sammen med en venn. Men så begynte Harry på ungdomsskolen, og da ble det hele mye vanskeligere igjen. Harrys ungdomsskole lå lenger unna, og han måtte kjøres dit fordi den lokale kollektivtransporten ikke holdt mål.

De neste årene var jeg så heldig at faren til Harrys venninne kjørte ham om morgenen. Nå pleide James å dra rett til en omsorgsperson et par timer etter skolen, bare to dager i uken. De dagene hentet jeg Harry og vennen hans. De andre dagene fikk han skyss hjem med vennens mor. De hjalp meg så mye i den perioden.

Nitten år gammel sluttet James på skolen og begynte på dagtjeneste. Harry sluttet på skolen et par år senere og begynte på college enda lenger unna, igjen uten mulighet til å komme seg dit selv, og så begynte det hele på nytt ... tilbake på den karusellen!!!