Når vi lærer bort vennlighet

Som foreldre begynner vi å lære barna våre viktige livserfaringer fra første stund. Vi fremmer selvstendighet og hjelper dem å forstå hva som er rett og galt. Vi innprenter viktigheten av personlig sikkerhet og minner dem på at de alltid må se seg for før de krysser gaten.

Vi gjør vårt beste for å oppdra folk til god oppførsel.

Vi sørger for at de kan farger, former, ABC og 123.

Alle disse lærdommene er verdifulle og meningsfulle. Som tobarnsmor, med en plass på første rad i en verden av komplekse funksjonshemninger og nevrodiversitet, er det tydelig at det er et annet budskap vi alle kunne legge mer vekt på overfor barna våre.

En av de viktigste egenskapene vi kan modellere for dem, og som de kan ta med seg inn i voksenlivet, er VENNLIGHET.

Å være snill trenger ikke å være noen stor gest.

Vennlighet er å smile til noen du møter på gaten. Det er å aktivt akseptere og inkludere andre som er annerledes enn oss selv. Med enkle handlinger kommer man langt.

Da jeg og mannen min nylig var i parken med datteren vår, spaserte vi rundt med henne i rullestolen. Det var barn som løp og lekte mens vi gikk rundt på den asfalterte stien. Plutselig hørte vi: "Hei, Ryleigh!" En liten jente utbrøt til moren sin: "Hun går på skolen min! Hun har den søte, rosa rullestolen!" En gruppe små barn løp bort til oss.

Alle begynte å snakke direkte til Ryleigh (jeg elsker det), og så hilste de på oss voksne. Et barn forklarte at de alle går på skolen sammen, mens et annet tok min datters utstrakte hånd og holdt den. De spurte om de kunne få gå sammen med oss, og de fortalte oss om sommerplanene sine.

En søt jente spurte om Ryleigh kunne bli med henne på sommerleir. De klappet sammen med Ryleigh mens vi ruslet rundt; hun elsket all oppmerksomheten! Da foreldrene deres ba dem gå, sa de motvillig farvel og ga hverandre klemmer, uten å vite hvordan de nettopp hadde påvirket oss.

Det spilte ingen rolle at datteren min satt i rullestol. Det spilte ingen rolle at hun ikke kunne svare verbalt.

De var snille og kjærlige. De så henne bare som en annen venn, til tross for forskjellene mellom dem. Gesten fra disse barna, og deres enkle aksept og inkludering, gjorde dagen vår lysere.

Vi må lære barna våre å si "hallo" i stedet for å stirre. De trenger ikke å være redde for eller se bort fra forskjeller. Det er vår plikt å vise dem at det er ok å stille spørsmål og være nysgjerrig. Det er vårt ansvar å understreke at det er sårende og uvennlig å kalle andre "rare" eller le av andres egenart.

Vår jobb er å starte tidlig og sette dem på en livslang vei mot godhet. Jeg hadde lyst til å klemme foreldrene til barna vi møtte i parken den dagen. Jeg ville fortelle dem at de oppdrar fantastiske små mennesker. Når vi lærer bort vennlighet, gjør vi verden litt varmere og mer innbydende for alle.