Skjulte ferdigheter hos omsorgsforeldre

Her om dagen så jeg et innlegg på sosiale medier der det sto "Jeg sverger på at foreldre med spesielle behov kunne styre alle de store selskapene og flere mellomstore land hvis vi ikke var så slitne."

Det er noe i dette.

Hvis du hadde spurt meg om hvilke ferdigheter jeg trodde jeg ville utvikle som omsorgsforelder, ville jeg sannsynligvis ha sagt ting som tålmodighet, utholdenhet og sjonglering (metaforisk; selv om det å fange ting, koordinasjon og fingerferdighet også spiller en rolle for å komme seg gjennom dagene). Jeg hadde ikke forutsett hvilke ferdigheter jeg ville få bruk for når det gjaldt å tale mitt barns sak både skriftlig og muntlig, diplomati (å fortelle legene at selv om jeg er veldig takknemlig for deres innsats og takknemlig for NHS osv.

Vår mangeårige tilrettelegger sluttet nylig, hun er fantastisk og satser på andre ting, så vi hadde et veldig trist farvel. Jeg innså raskt at jeg hadde gjort en nybegynnerfeil ved å bare ansette én muliggjører.

Da hun dro, fikk vi derfor ikke noe pusterom.

Jeg har brukt de siste to månedene på å finne et nytt team av støttespillere. Det har inkludert

• Annonsering av stillingen - jeg gjorde dette kun i pålitelige nettverk
• Intervjuer med folk
• Forsøke å få alle brikkene i puslespillet til å passe sammen, slik at alle skiftene dekkes av fem (ja, fem) forskjellige personer
• Sette opp lønningslister, kontrakter, DBS-sjekker og innledende introduksjonsmøter
• Sette opp nettbasert opplæring for alle nyansatte sammen med epilepsisykepleieren til datteren min

Dette er mye for hvem som helst. For foreldre som har omsorg for barn, er det mer enn slitsomt å måtte gjøre denne typen ting i tillegg til omsorgsrollen og den enorme mengden papirarbeid vi må gjøre hver dag.

Det har fått meg til å reflektere over den utrolige reisen vi gjør som foreldreomsorgspersoner, og de ferdighetene vi tilegner oss underveis. Det er bare det at det ikke er noen leder som sier "bra jobbet", gir oss opplæring der vi trenger det, eller belønner oss med lønnsøkning eller forfremmelse.

Dette er bare for å holde seg flytende. Det meste går usett hen.

Det er også en større del som handler om de ferdighetene omsorgsforeldre kan tilføre arbeidsplassen, og behovet for at arbeidsgivere anerkjenner dette og utnytter disse talentene. Her er det mye gjensidig nytte å hente; som yrkesaktiv omsorgsperson vet jeg selv hvor verdifullt det er å kunne gå ut av omsorgsrollen i åtte timer og bruke ferdighetene mine på en annen måte. Jeg kan også sørge for at jeg bruker stemmen min i næringslivet til å tale funksjonshemmedes sak.

Hvis vi ikke er i denne verdenen, med en plass ved bordet, står vi i fare for å bli oversett. Jeg kommer aldri til å la være å si ifra.