Vennlighet

"Vær snill mot deg selv". Denne setningen har blitt så allestedsnærværende at jeg dessverre tror den har mistet noe av sin betydning. Det har blitt brukt i årevis nå, prydet på ulike varer i butikkene og spredd på sosiale medier i form av søte memes, vanligvis med en katt med en labb rundt en annen. Selv om jeg aldri sier nei til et kattememo, tar jeg meg selv i å sukke innvendig "ja, ok" og scrolle forbi. Etter at jeg ble forelder, har jeg fått denne frasen slengt etter meg enda oftere, av alt fra velmenende fagfolk til støttegrupper og veldedige organisasjoner.

Det ble snakket om det i en meditasjon på slutten av yogatimen min her om uken, og av en eller annen grunn tenkte jeg veldig mye på det. Grunnen til at jeg hadde trukket på skuldrene av det, var ikke bare at det er overalt, men fordi jeg trodde at jeg allerede var snill mot meg selv. Jeg prioriterer egenpleie (yoga, rådgivning, gåturer osv. osv.), og jeg har ikke dårlig samvittighet for å unne meg selv noe når jeg trenger det. Men da jeg gikk dypere inn i det, innså jeg at det handler mer om den indre monologen min, det jeg sier til meg selv.

Her tror jeg ikke jeg er så snill som jeg kunne vært.

Et eksempel jeg kommer til å tenke på, er når jeg leker med datteren min, som er 9 år, men som kognitivt sett er rundt 18 måneder gammel. Hun liker å "poste" ting (papirbiter i skuffer), legge veldig enkle puslespill, få meg til å lese den samme bildeboken gjentatte ganger og se den samme sang- og tegnvideoen fra slutten av 1990-tallet, komplett med programledere iført Global Hypercolour T-skjorter, i sløyfe. Jeg begynner å kjede meg. Jeg har aldri likt denne typen lek, selv ikke da begge jentene mine var små og jeg bare hadde holdt på i noen måneder. Når jeg etter ni år blir dratt opp av sofaen for å leke med det samme puslespillet enda en gang, føler jeg meg frustrert og lei. Og så får jeg dårlig samvittighet.

Skyldfølelse er en av de følelsene jeg sliter mest med. I dette tilfellet kommer den fra min indre monolog - her er en smakebit av hvordan den foregår...

"Jeg burde ønske å leke med den nydelige jenta mi."

"Jeg må gjøre dette for å være en god mor."

"Jeg burde være veldig takknemlig for at hun ikke har anfall på sykehuset og er i stand til å leke."

"Jeg burde nyte og nyte disse dyrebare øyeblikkene."

"Jeg burde gjøre dette for å hjelpe henne i utviklingen."

Og jeg innser det. Det er ikke snilt mot meg selv.

Å være snill mot meg selv går litt mer som dette:

"Det er helt forståelig at du kjeder deg når du må gjøre den samme aktiviteten om og om igjen. Det er helt greit å tenke på noe annet, og det er helt greit å ha en god podkast i bakgrunnen. Det er ok å gjøre dette bare en liten stund. Det er også ok å si nei og ikke gjøre det i det hele tatt. Det er på skolen hun får all denne typen lek, og dere kan knytte bånd og tilbringe tid sammen på andre måter som passer for dere begge." Interessant nok skrev jeg dette som om jeg sa det til en venn. En rådgiver sa en gang (faktisk mer enn én gang) til meg Ville du snakke til en venn slik du snakker til deg selv? Det er et velkjent, men veldig nyttig spørsmål for å sjekke hvor snill du er mot deg selv. En yoga- eller massasjetur hjelper ikke så mye hvis vi ikke snakker vennlig til oss selv. Jeg jobber med å huske det.